Nyhetsarkiv 2009

Vi sviktet veteranene

Av Torbjørn Røe Isaksen, 1. kandidat Telemark Høyre

For et par måneder siden hadde en av de mest påkostede norske spillefilmene gjennom historien premiere. Max Manus handler om en av Norges mest kjente motstandsmenn, men også om et lite land som etter å ha blitt tatt på sengen 9. April 1940, bestemte seg for å mobilisere og kjempe mot en av datidens mektigste krigsmaskiner. Motstandskampen har til dels overskygget Norges katastrofale forsvarsevne ved krigens utbrudd, men det faktum overskygger på ingen måte motstandens verdi. Historien om nordmenns kamp – fra H7-inskripsjonene og bindersene i jakkeslaget, lærerne og prestenes kamp mot nazifisering til de storslåtte sabotasjeaksjonene og norske soldaters innsats i strid, skapte nasjonale minner og verdier som fortsatt samler oss i dag. Det var et annet Norge som vokste frem etter den andre verdenskrig. Et land med færre motsetninger og mer samhold. Krigsveteranene og motstandsfolkene ble tidens store helter.

Den delte krigserfaringen er avgjørende for å forstå forskjellen i behandlingen av datidens og ettertidens veteraner. Etter den store krigen hadde alle nordmenn følt okkupasjon og ufred på kroppen, alle kunne til en viss grad identifisere seg med hva veteranene hadde opplevd i kampen mot en felles fiende.

Siden 1945 har vi vært et land i fred, men fortsatt finnes det tusenvis av norske veteraner. Nye kommer til hvert eneste år. Allerede høsten 1956 ble norske styrker stilt til disposisjon for FN, i et område som også i dag skaper overskrifter: Gaza. Styrkene ble værende i 11 år. Siden det har vi deltatt i operasjoner i blant annet Libanon, Somalia, Irak, Bosnia og Afghanistan. Flere av stedene har norske soldater og personell måttet sitte med fingeren på avtrekkeren, klare til å skyte tilbake mot fiendtlig ild.

Samtidig som norsk tilstedeværelse i utlandet fortsatte med uforminsket styrke, har forsvaret her hjemme endret karakter. Baser legges ned, forsvaret blir slankere, men mer spisset, det blir færre soldater, men de er bedre trent til å delta i FN, NATO eller koalisjonsledede operasjoner. Derfor står vi også overfor et stadig større paradoks: Vi er sannsynligvis mer engasjert i verden enn på mange, mange år, men konfliktene oppfattes allikevel som fjernere fra folk. Både Somalia, Afghanistan, Bosnia og Irak er langt borte, både kulturelt og geografisk. Veteranene som vender hjem opplever ofte manglende forståelse og anerkjennelse fra både politikere og opinionen. Heltene fra andre verdenskrig ble hyllet. Dagens veteraner møter likegyldighet eller i verste fall politisk fordømmelse.

Bergens Tidende intervjuet for en tid tilbake 46 av 67 deltagere i en kontingent som deltok i operasjoner i Irak i 1991. Hele 19 stykker rapporterte om helseplager og ettervirkninger av større eller mindre art. Seks av deltagerne hadde fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Fire hadde fått hukommelsen svekket betydelig. Flere beskrev lidelser som passer med symptomene på det såkalte gulfkrigsyndromet: Konsentrasjonsvansker, hukommelsessvikt, hodepine, søvnproblemer, hudproblemer, mageproblemer, pusteproblemer og leddsmerter. Det er ikke tilfeldig at veteraner fra utenlandsoperasjoner i større grad enn andre opplever skilsmisse, ensomhet og alkoholproblemer. Stortinget har, med støtte fra samtlige partier, forsøkt å bedre tilbudet til veteranene. Det er bra, men samtidig må vi bidra til et offentlig debattklima som gir veteraner og soldater den respekten og anerkjennelsen de fortjener.

Det er naturlig at utenlandsoperasjoner er politisk kontroversielle, men vi må skille mellom oppdragene og menneskene som utfører dem. Altfor ofte blir kritikk av politikernes veivalg til kritikk av soldatene og personellet som utfører jobben. Hvis vi hører skryt av norske soldater og jobben de gjøre er det ofte i sammenheng med tap av menneskeliv.

På en måte virker det som om Norge seks tiår etter den andre verdenskrig har glemt at vi fortsatt har et forsvar som vi bruker aktivt både ute og hjemme, bestående av tusenvis av dyktige menn og kvinner som med livet og helsen som innsats utfører de oppdrag vi som samfunn har pålagt dem. De siste kamphandlingene på norsk jord sluttet i 1945, men veteraner har vi fra alle tiår siden. I hele etterkrigstiden har norske soldater deltatt i fredsbevarende operasjoner, NATO-aksjoner og koalisjonsledede aksjoner. De menn og kvinner som setter livet på spill i landets eller fredens tjeneste har krav på det beste utstyr når de er ute, og på respekt og anerkjennelse når de kommer hjem. Det er på tide at vi oversettes det amerikanske slagordet som der brukes av både tilhengere og motstandere av væpnede konflikter: I support our troops!