Nyhetsarkiv 2010

Filmanmeldelse Armadillo

Armadillo-filmplakat

Den danske filmen Armadillo har gått på norske kinoer i snart èn uke. En av "våre" veteraner har sett filmen, og anmeldt den slik han opplever den. Dette er en betraktning fra en veteran med lang fartstid og erfaring fra krevende internasjonale oppdrag i Libanon.

Hvordan går det, Ølby?

Soldater er bare mennesker

Armadillo er i disse dager hett debbatert i media, blant folk flest, og blant vordrende utenlandssoldater og veteraner fra internasjonale operasjoner - antar jeg. Selv har jeg har sett filmen to ganger på fire dager. Hvorfor? Jo, jeg ble oppfordret til å si noe om filmen med min bakgrunn som geværmann i UNIFIL Norbat 4-5-6-7-8. Hvordan opplever en veteran med "riper i lakken" (bulker?) denne filmen. Første gangen jeg så den ble jeg så rystet at jeg ikke klarte helt å komme frem til noen form for tilbakemelding. Derfor så jeg den en gang til.

Hvordan virker denne filmen på en veteran? Det første som slår meg er Libanon for mange år siden. Vi hadde ingen avskjed lik den i filmen. Vi ble lempa ombord i en M-6 klokka 0400 en kald oktobermorra, for så å bli kjørt til flyplassen. Ikke hadde vi mulighet til å kommunisere med de der hjemme utover såkalt UN-mail, heller. Det var gratis brevpost på blått papir som brukte 14 dager hjem. Der leste min mor hvor fredelig og fint det var der nede i Libanon, mens hun før brevet kom hadde lest det helt motsatte i norske aviser. Det tok selvsagt minst 14 dager før jeg fikk vite at hun hadde avslørt bløffen.

I dagens Afghanistan er telefoner og internett tilgjengelig for daglig kommunikasjon, med de ulemper og fordeler dette skal vise seg å ha i løpet av filmen. Filmskaperen klarer å skape deltagelse fra første scene. Han går nært inn på en håndfull "drenge", og vi får føle tvilen til pårørende og angsten som lyser i deres øyne, der de ser "drengene" forsvinne inn på avgang utland. Kanskje for siste gang? (Den forrige danske kontingenten hadde flere tap.) Skildringen av forventningene og spenningen er bra. Jeg kjenner meg ihvertfall igjen. Man ville jo oppleve noe! Som en av "drengene" sier: - man går da ikke på tivoli bare for å kjøre den kjedeligste karusellen.

Hva slags karusell får "drengen" kjøre?

Mitt inntrykk er at dagene i FOB Armadillo må være ubegripelig kjedelige, mens spenningen under patruljer er det totalt motsatte. Filmen forteller ikke noe om disse unge og rastløse menn har noen meningsfull fritid, eller om de har perm i løpet av de 6 månedene oppdraget varer. Fokus er samtalene dreier seg om, og temaet er ofte hva man håper på å oppleve. De fleste vil kjøre den råeste karusellen; kampen mot fienden!

Troppen har noen episoder der de blir beskutt av usynlige fiender (som de selvsagt skyter tilbake mot). De har også en episode der troppsjefen blir skadd av en IED, og må hjem til Danmark for å lappes sammen. En dansk nabotropp mister også 3 mann av en IED. Stemningen er dyster og tiltak blir iverksatt for å hindre Taliban i å operere så fritt som de gjør. En patrulje av frivillige rykker ut på natten for å kjøre en offensiv i området. Motivasjonen blant de deltagende er stor etter mange innholdsløse patruljer og egne tap. Idet det blir lyst, kommer de i kontakt med Taliban,og patruljen blir beskutt i åpent lende. Filmingen gjør at du som publikum i en liten kinosal er sterkt tilstede! Her er ingen ekstra effekter hverken på lyd eller lys-setting. Det trengs ikke! Jeg var nærme å innta dekning første gangen jeg så denne scenen! Så involvert følte jeg meg! Kaoset og skrikingen er gjennkjennbar for alle som har vært i en slik situasjon!

Patruljen får raskt to sårede, og situasjonen er uoversiktelig. De ser ikke hvor det skytes fra, men rykker likevel frem i lende. Filmingen av den skadde soldaten og førstehjelpen som blir gitt der og da, er sterk! Medevac blir iverksatt, og i løpet av utrolig kort tid er de sårede hentet av et amerikansk helikopter. Patruljen blir stadig beskutt, og finner plustelig ut at fienden er nærme. Veldig nærme! Tre meter foran soldatene går en grøft, og der rett foran dem ligger det flere Taliban og avgir ild. Fotografen er her i absolutt fremste linje, og vi hører Ølby, som er en av de mest profilerte soldatene i filmen, får ordre om å hive en hångranat ned i grøften. Deretter rykker deler av patruljen noe kaotisk, og under høyt stress frem og utøver det de selv kaller rensking av grøften. Jeg skal ikke gå i deltaljer om utførelsen av denne operasjonen. Dere skal selv se filmen.

Det er friskt debbatert hva som fikk det danske forsvaret til å la filmskaperen bruke denne scenen i filmen. Som såkalt embedded journalist, er han jo underlagt kontroll og sensur. Jeg tror at alle soldater som har vært under ild eller i spente situasjoner, ville ha gjort det samme som Ølby gjør. Jeg tror jeg ville ha gjort det samme som Ølby gjør. Åpenbart håper det danske forsvar at flere skal tenke at det ikke var noen annen måte å utføre denne operasjonen på, og at det Ølby og kollegaene hans gjorde var "soldat-arbeid av høy klasse". Post-fight reaksjonene er høyst gjennkjennbare, og sterkt skildret. Jeg tror nok uansett det er i denne sekvensen det er sensurert mest. Et problem oppstår når en av gutta ringer hjem og skildrer de-briefingen som på en måte blir oppfattet på "sivilt vis", og dette fører selvsagt til en oppvask innad i troppen. Som sagt; det er ikke uten grunn at det danske forsvaret har denne biten med i filmen.

Hva gjorde filmen med meg som veteran?

Innledningsvis rystet den meg. Så kom det en tanke snikende. "Faen at man skal være for gammal for å tjenestegjøre". Vel, heldigvis er jeg blitt for gammal.

Hvordan går det med disse tapre guttene, da?

Jo, de kommer hjem og kan vise arr, og klemme familie, kjærster og alt er bare fryd og gammen. Selvsagt vil noen ha mer, og søker seg ned igjen. Ølby er en av dem. Derfor tenker jeg: Unge Ølby utførte handlinger jeg personlig tviler på han kan bære resten av livet. Han reiser sikkert ned igjen. Det er sjeldent god medisin...
Så jeg lurer egentlig på; hvordan går det, Ølby?