Nyhetsarkiv 2013

Konferanse i Tromsø med fokus på FN- og NATO-veteraner i et familieperspektiv

21. november arrangerte Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Nord konferansen "FN- og NATO-veteraner i et familieperspektiv". Formålet med konferansen var at deltakerne blant annet skulle få førstehånds kunnskap om traumer og følgevirkningene av dem på både veteranen selv og ikke minst på veteranens familie og pårørende. Vår representant i den regionale arbeidsgruppen for FN- og NATO-veteraner i RVTS Nord, Frank Cato Lahti, var tilstede på konferansen.

Som en del av videreføringen av arbeidet med Regjeringens handlingsplan "I tjeneste for Norge" er det etablert regionale ressursnettverk for veteraner med arbeidsgrupper i de fem ulike regionene til RVTS (øst, sør, vest, midt og nord). Arbeidsgruppene består blant annet av representanter fra NAV, RVTS, Forsvaret og veteranorganisasjonene. Disse arbeidsgruppene har ansvaret for å planlegge og gjennomføre regionale og lokale tiltak, herunder årlige nettverkskonferanser i hver region. Arbeidet i de øvrige regionene har pågått i noe tid allerede, og tidligere i år har de gjennomført konferanser og andre tiltak. Det er dermed flott å se at arbeidet nå er godt i nord, en region med mange veteraner og pårørende!

En rekke ulike foredragsholdere bidro med lærerike og tankevekkende innlegg under konferansen. Veteranene var representert med Odd Helge Olsen fra NVIO og Thomas Nysted som er løytnant i Forsvaret. Der Olsen informerte om de ulike internasjonale operasjonene Norge har deltatt i, kunne Nysted fortelle om sine egne erfaringer med det å bli skadd i tjenesten og hvordan livet har utartet seg i etterkant.

Konferansen hadde hovedsaklig fokus på de påørende og familiemedlemmene til veteranene, og det var nok fortellingene til de pårørende Caroline Nysted og Bjørg Gjestvang som gjorde mest inntrykk på de fremmøtte. Belastningen på kone, mann, barn, foreldre og kjæreste er vel så stor, bare av en annen karakter, enn den soldaten er i. Mens oppdraget pågår så er soldaten blant de som forstår og ser ham eller henne. Hjemme går de pårørende og ikke vet så mye om hva som skjer, ikke har mennesker rundt seg som skjønner hva de pårørende opplever. Det kan være seg alt ifra frykten for den som er ute, det at de ikke har noen rundt seg som forstår deres situasjon og dermed ender opp med å isolere seg, ansvaret for hjem med hus og barn og økonomi.

Det som kanskje sliter vel så mye på er når soldaten kommer hjem og tenker at det nå skal hviles en stund, mens den som har vært hjemme med alt ansvaret også er sliten og forventer avløsning eller i det minste en betydelig avlastning. Og når disse to behovene krasjer så kan det fort oppstå problemer i forholdet.

Fortellingene vi fikk høre fra de pårørende sier meg mye om hva vi ikke ser de pårørende står og går i. Hva de bærer av belastning og ansvar. Vi veteraner, uskadde og skadde, er skyldig våre pårørende en stor takk for alt de har gjort, for alt de fortsatt gjør og for alt de har båret på av smerte for vår del, kunne Lahti meddele SIOPS.