Nyhetsarkiv

Reisebrev fra tur til Stetind med Kystjegerkommandoen

Jan- Edgar Nilsen er for mange kjent som primus motor og prosjektleder for Veteranseilasen. Nå har han tatt med seg veteraner fra SIOPS opp til Nord-Norge for å bestige Stetind sammen med soldater fra Kystjegerkommandoen. Jan- Edgar har skrevet et flott reisebrev som du kan lese her.

Dette er ikke første gang veteraner, eller skadde veteraner for den del, når toppen av Stetinden. Mange driver med klatring, men denne gruppen hadde minimale klatrekunnskaper, og for enkelte hadde rullestol, rullator og stillesittende liv vært virkeligheten tidligere. Uten å gå i detaljer, utfordringene for enkelte var STORE.

Stekt vilje og pågangsmot kan være forskjellen mellom sofa og fjelltopp, men gode venner, som stiller opp, er kanskje vel så viktig. Stetind-turen hadde lenge vært målet for gruppen, og egentrening hadde startet to-tre mnd. i forkant. Noen hadde kuttet ut røyk – forhåpentligvis for godt!

Prosjektet ble lagt frem for Forsvarets Veteraninspektør i 2017, og atter en gang fikk Veteranforbundet SIOPS støtte til aktivitet og mestring. Planen var å søke hjelp og støtte fra en, eller flere, av forsvarets avdelinger. Spesialister som skulle besørge sikkerheten – men også få viktig treningsutbytte ut av dette. For de som er i stadig tjeneste ligger alvoret alltid der, ofte er det en reel risiko for at de selv en gang plutselig tilhører denne gruppen veteraner – de skadde!

Sjef for Kystjegerne, Ronny, vet dette bedre enn de fleste, han ble selv alvorlig fysisk skadet da han ble skutt, i Afghanistan 2007, og er senere dekorert «Såret i Strid». Ronny kjenner også hvordan det er å møte NAV og Statens Pensjonskasse etter å ha blitt skade. Møte med disse etatene er ofte en meget stor belastning, og han har fremmet flere forslag for å gjøre dette enklere for de skadde.

Et samarbeide med Kystjegerkommandoen og 139 Luftving var kommet i orden, og gjorde prosjektet realistisk. Med en plan A, har man alltid en plan B, resten blir «stridsledelse» og et av alternativene var å helikopter-løfte de med størst utfordringer, fra fortoppen - til toppen av Stetinden! En mulighet var også å hente alle ned fra toppen etter medaljeseremonien og fly til Steigen, hvor resten av uka skulle tilbringes. Men, som kjent for folk flest, været bestemmer, i allefall noe! Vi håpet på godt vær, og YR holdt det de lovet!

Hurtigrutetur fra Bodø til Harstad ble en perfekt start. Planen var at deltagerne skulle bli litt bedre kjent med hverandre - og det fungerte godt. Bjørn Arne sto klar i Stamsund og latter ble etter hvert erstattet med støle lattermuskler. Gode soldatskrøner ble delt og Jarles vanvittige galgenhumor levner klaging og syting ingen sjans. Vi tok tidlig kveld etter en god middag i godt lag.

Tidlig mandag morgen ankom vi Harstad, og ble møtt av Kystjegerkommandoen`s nestkommanderende, Tommy! Han hadde vært den første som jeg fikk sjansen til å presentere prosjektet for i 2017, og han hadde vært positiv fra første stund.

En kjapp omvisning på Trondenes, brief og lunsj sto så på programmet. Vi fikk møte Sjefen og våre støttespillere fra KJK, operatørene og vår fjellfører Gorm Gunleiksrud. Han hadde tatt veien fra Porsanger for å støtte oss. Solide folk som er vet hva de holder på med og «kjemien» var god fra første stund. Den ble ikke dårligere på depotet! For de av oss som husker sure, vriompeiser, som la sin ære i å gi deg feil størrelse på uniformen, og la deg forstå hvem som «virkelig var sjef i leiren» - så var dette en annen opplevelse! Kjempeservice og latter – de fleste av oss måtte jo opp en størrelse eller to! Å kle opp deltagerne i uniform igjen hadde flere årsaker. Ikke alle har slikt utstyr sivilt, og det er alltid godt for den som leder å vite hva folk har på seg, samt et ønske fra meg om å sjekke teorien om at vi alle føler oss litt tryggere i uniform! Et paradoks i seg selv, mange har sine absolutt verste opplevelser nettopp ikledd uniform – likevel føler du en egen trygghet når den er på, du tar på deg en identitet, et skall!

Deretter sto grilling og samling i Lavo for tur. Sosialt før alvor og tilpassing av klatreseler, øve knute og litt teori. Deretter ble vi installert på kasernen, på firemannsrom. Velkjente lukter, av skokrem og sengetøy. Soldater som ligger på kne og skurer gulv, kandidater på opptak til tjeneste som kystjeger, latter og noen undrende blikk: «hvem er disse gamlingene i uniform»!

Vi går til ro og harde snorkelyder overtar. Vi er tidlig oppe – vårt rom, og til frokost savner deltagerne fra naborommet. Jeg lister meg inn døren og registrere at alle sover – søtt, virkelig søtt, litt bedre tid og alle skulle våknet med bart av skokrem, men jeg klarer ikke å dy meg, og tar fram gammel kommandostemme: «INSPEKSJON!!!! En hysterisk seanse utspiller seg når gutta automatisk smeller hela i gulvet, på tur opp i grunnstilling, en fra overkøya! Dette sitter i ryggmargen og overrasker meg ikke. Litt overrasket blir jeg imidlertid når jeg kommer ut av rommet - og ser at hele korridoren er klar til inspeksjon! Det er mulig jeg må ta skylda, og håper noen har tatt de ned i «Hvil» etter hvert!

RIB-tur fra Harstad til Stefjordnes står så for tur. KJK`s båt er supplert med en RIB fra B&B Touring i Harstad. Tidligere politifolk er båtførere og stiller opp, en er selvfølgelig også Libanon-veteran! Frisk tur, spesielt over Vestfjorden, men gutta vet hva de driver på med og sikkerheten er godt ivaretatt.

Snart skimter vi Stetinden mellom fjell og tåke og alvoret går opp for oss! «Hva i svarte fanden har vi gitt oss ut på?»

I fjæresteinene på Stefjordnes siver det fin røyk fra et bål, vi aner lukten av grillmat og nykokt bålkaffe og blir tatt imot av vår vert, Inge, som har stilt hytta til brødrene Larsen til disposisjon. Inge, en gammel kammerat, opprinnelig fra området, men har tatt ei uke fri fra jobb i Førde, og reist hit, for å være vår vert! Ofte har det slått meg at folk flest har bedre innsikt, forståelse og respekt for forsvaret vårt og veteranene, enn mange av de som har sendt oss ut på oppdrag for Norge – politikerne våre!

Fjellfører og operatører har klatret Stetinden før, men verken Sjef eller NK KJK har stor klatreerfaring. I denne utfordringen er begge to «en av oss», vi skal eksponeres for høyde og høydeskrekk, i tillegg til en fysisk tøff oppgave! Vi Må stole på hverandre, støtte hverandre og ta et tak for hverandre. Her kan man ikke bare tenke på seg selv – man må ha fokus på at ALLE skal ha utbytte av turen.

Etter en flott kveld, hvor Inge blir tildelt Kystjergerkommandoen`s Coin, og Tommy får en gave fra oss deltagerne, en kniv laget av knivmaker Kjell Ivar Linde, går vi til sengs. For noen av oss blir dette en søvnløs natt - med tanker om morgendagen. Vi våkner opp Kl. 0500, til strålende vær og Stetind ruvende mot knallblå himmel. 0600 er vi klar på flytebryggen og tar båtturen over fjorden. 0700 starter vi på oppstigningen. Vi har startet fra havnivå - vi skal ha ALLE høydemetrene, og er forberedt på minst 10 timer slit - og naturopplevelse! At turen faktisk skulle ta 19 timer, hadde vi ikke tenkt, men «nattorientering» er, heldigvis, noe også gamle veteraner behersker!

En utfordrende etappe for noen, men noen stopp underveis, påfyll av iskaldt krystallklart drikkevann fra et isblått fjellvann, og litt niste, hjelper på.

Like før kl. 1200 er alle oppe på Halls Fortopp, 1314 moh. Toppen er oppkalt etter dansken Carl Hall, som sammen med nordmannen Mathias Soggemoen, bygde varden, etter i 1888, å ha gitt opp å nå toppen. Varden ligger ca. 500 m sør-øst for toppen av Stetinden. Her må man litt ned igjen før klatringen kan starte og toppen bestiges.

Stetinden ble første gang besteget i 1910 av Carl W. Rubenson, Alf Bonnevie Bryn og Ferdinand Schelderup. Før dette hadde også William C. Slingsby gått ned fra fortoppen med uforrettet sak!

Oppturen var tøff for noen. Bratt, løse steiner, glatte partier og fysiske utfordrende. Manglende fingergrep, skadde ankler, dårlig balanse, blodpropp, manglende tarmer, konstante smerter er bare noen av faktorene, men alt man hørte var galgenhumor og latter. Vi støtter hverandre og Gorm, og gutta fra KJK, tidvis drar eller dytter noen av oss videre. Vi motiveres av slik lederstil og holdning! Dette er som «de aller beste» av «de gode gamle dager i uniform»!

På Hals Fortopp tar vi en kjapp rådslagning. Sjekker tilstanden hos deltagerne. Pågangsmotet er kanskje sterkere enn hva som er fornuftig. Noen av deltagerne har allerede nådd sitt mål, og har selvinnsikt nok til å se at å nå toppen på Stetinden kan bli vel utfordrende.

Det er nødvendig at noen av oss blir igjen, for at de øvrige skal lykkes! Jeg kjenner på en blanding av skuffelse og lettelse. Jeg er smertelig klar over at dersom jeg noen gang skal klare å komme meg på denne toppen, så er det sammen med denne gjengen. Jeg stoler 100% på alle, men dette er ikke MIN tur, dette er gruppens tur. Vi får prøve å finne en mulig landingsplass for helikopteret, kanskje vi opplever å stå på toppen sammen med alle – likevel.

Tre blir igjen, 8 fortsetter. Snart ligger vi tre og studerer fjellsiden og deltagerne som klatrer videre. Latter høres, klare kommandoer og oppmuntrende tilrop! Fantastisk. For meg, som får skjelvetokter av å se filmen «Cliffhanger», er dette mer enn spenstig, jeg kjenner på ansvaret for å ha dradd deltagerne med på dette! «Alle hele ned igjen- Knock on Wood»- jeg kakker meg i panna!

Selv om det er blå, nesten skyfri, himmel, blir det kaldt på fortoppen, solen varmer nok godt der det klatres, men her oppe begynner Jarle, Ole og jeg å utbedre en levegg i stein for å holde oss varme. Veggen er bygget av tidligere besøkende, men trenger litt påfyll. Jeg går over området for å finne en akseptabel landingsplass for Bell`n. Terrenget er skrånende og absolutt ikke ideell landingsplass, men jeg finner to bra alternativ for denne vindretningen. Snart høres den velkjente lyden av rotorblad og en trofast sliter passerer over oss. Disse karene har imponert oss ved mange anledninger, men det er forskjell på å øve og på å redde liv! Piloten flyr over både Stetind og Halls fortopp og jeg ser at vindforholdene er utfordrende. Høyden, og tynnere luft, er også en vesentlig faktor. Etter en stund kommer telefonen; det blir ikke landing på fortoppen, heller ikke på Stetinden.

Også dette blir tatt med humor, ikke et vondt ord, bare takknemlighet over at 9èrn faktisk prøvde! Dette er anerkjennelse i praksis!

 

De første, som nå har nådd toppen av Stetinden, venter til alle er oppe, hender strekkes i været og bamseklemmer deles. Jeg vet at de har fått melding om at helikopter ikke kan lende og regner med at mestringsfølelse og lettelse - blander seg med det faktum at alle må klatre ned igjen!

Heldigvis har vi hengt kamera, GoPro, på noen av gutta. I tillegg fotograferes det med telefoner, og alle kan dele øyeblikket da Kommandørkaptein Kristoffersen henger medaljen, på vegne av Forsvarssjefen, på brystet til Stig Lauby. Når dette er gjort, er han igjen «Ronny» - en av oss!

Ca. kl. 1800 starter de første tilbaketuren, rolig og sikkert tar de etappene. Rappellering fra «Mysosten» er luftig, men det går strålende. Vi venter i det lengste før vi sender de første ned fra fortoppen, men vil helst unngå for tett nedtur, her er det mye løs stein og noen deltagere må sikres med tau.

Mørket faller etterhvert på og de siste en først nede kl. 0130, alle like hele, noen ganske slitne, men fornøyde. Gorm og KJK-gutta har gjort en formidabel innsats, men de er faktisk mest imponert over oss. Dette står det respekt av!

En ny natt hos Inge er avtalt, og vi blir møtt med rykende varm suppe, mat og kaffe. Sekkene våre har Inge og KJKs båtfører selvfølgelig allerede hentet fra planlagt helikopter-landeplass. Et sikkert tegn på at godt samhold er skapt – folk har allerede tenkt på deg, gjort jobben din, lagt til rette for deg!

«GOD STEMNING», lettelse, utmattelse og en vanvittig mestringsfølelse tar plass i slitene kropper! Personlig er jeg imponert over alle, lettet over å ha fått alle nede uten skade. Vi har fått bekreftet at KJK har akkurat den fagkunnskap, autoritet, troverdighet og holdning som skaper 100% trygghet. Dette er dette veteraner ofte savner, kameratskap og folk du kan stole blindt på!

Vi går til sengs og denne natten sover nok alle godt. Neste morgen, torsdag, skal KJK tilbake til avdelingen Vi drar til Steigen for å møte to nye deltagere og nye opplevelser. Jeg står opp før «hanen galer», KJK fortjener en kaffekopp på sengekanten!

Vi tar farvel, håndtrykk og bamseklemmer er, om mulig, hardere! Det ønskes «på gjensyn»!

Fredag, og atter en strålende flott dag i sol. Støle kropper starter med en rolig fottur på Måløy hvor vi skal oppholde oss resten av uka. Ettermiddagen går med til padletur og fisketur. Grilling utpå kvelden - dette er ingen slanketur!

Lørdag har vi avtalt klatretur på fastlandet. Morøya på Nordskot er perfekt for klatreøvelser og rappell. Børge Ousland har stilt gratis guide og utstyr til disposisjon. Nok en flott dag og noen av oss avslutter med fritthengende rappellering! Brede glis – fornøyde deltagere! Dette var utfordrende, men lærerikt!

Søndag går med pakking og vask før katamaran-tur til Bodø og vi skilles på flyplassen, med enda sterkere motivasjon for å trene og litt bedre kunnskap om egne grenser, vi vet at de er flyttbare! Nye ideer om spenstige turer er luftet og vi er alle enige om at dette er ikke siste gang vi møtes!

Stor takk til alle som gjorde dette mulig, deltagerne, Forsvarets Veterantjeneste og Veteraninspektøren, Kystjegerkommandoen, 139 Luftving, Inge Larsen og naboer, Børge Ousland og Kasper med mange flere.

Veteranforbundet SIOPS har brukt et slagord; Samhold – Mestring – Anerkjennelse. Sjelden har det passet bedre!

Jan-Edgar Nilsen

Prosjektleder Stetind 2018