DET NYTTER IKKE BARE Å SNAKKE OM DET

Soldataksjonen 2021 med temaet psykisk helse har skapt engasjement, og flere har tatt til orde for å bryte ned stigma og barrierer rundt psykisk helse i Forsvaret. Forsvarssjefen var senest ute 11. april og sa at flere i Forsvaret må åpne seg opp hvis de sliter psykisk. Denne debatten ønsker Veteranforbundet SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner) velkommen.

Den nye veteranmeldingen, Stortingsmelding 15 «Også vi når det blir krevet – veteraner i vår tid» (2019-2020), pekte på at «det er viktig at Forsvaret jobber systematisk og målrettet med sin egen kultur og holdninger knyttet til psykisk helse, og håndtering av dette.» Soldat-aksjonen 2021 er et fint bidrag, men det kreves mer og flere konkrete tiltak.

For å yte et betydningsfullt bidrag for å redusere psykisk uhelse og gi behandling i tide, må det være en lav terskel for å oppsøke hjelp når problemene oppstår. Uten å ha skyld- og skamfølelse, og uten fare for å miste jobben eller ikke motta god nok hjelp. I SIOPS ser vi med bekymring at mange veteraner forteller at de ikke oppsøker hjelp på grunn av manglende forståelse. Mange vil ikke åpne seg for kollegene sine fordi de frykter å fremstå som svake, og flere tror de ikke kommer til å bli forstått i det sivile helseapparatet. Det er uholdbart, og både Forsvaret og sivilsamfunnet må ta ansvar for at dette endres.

Stigma og barrierer forhindrer veteraner i å søke hjelp

En forskningspublikasjon av militærpsykologene Grethe Johnsen og Hans Jakob Bøe i 2016 viste at blant veteraner som meldte om symptomplager, og som tilfredsstilte kriteriene for én eller flere diagnoser, var det nesten 73% som oppga at de ikke hadde søkt hjelp. Ønsket om å håndtere vanskene selv, og mulige konsekvenser for karriere og senere utenlands-tjeneste ble hyppigst oppgitt som barriere for ikke å oppsøke helsehjelp. Dette er bekymringsfullt. Det er positivt at Forsvarssjefen i Forsvarets Forum nylig, erkjenner dette tabuet, men han berører i liten grad det som ligger under. Vi spør derfor hva Forsvaret skal gjøre for at flere oppsøker hjelp i tide?

Det vi vet er at det er mange som klarer å holde problemene sine i sjakk mens de fortsatt er tilknyttet Forsvaret. Der har de laget sitt, makkeren, oppdraget. Men psykiske plager utvikler seg ofte over tid, og derfor er det viktig å søke hjelp så tidlig som mulig. SIOPS mener derfor at Forsvaret må forberede sine tilsatte bedre når de skal returnere til det sivile liv, og hvor de kan søke hjelp i det sivile helseapparatet med ulike utfordringer og helseplager.

Viktigheten av kompetanseheving i det sivile helseapparatet

Å sike at det finnes veterankompetanse og god behandling i den sivile helsetjenesten er av avgjørende betydning. Men det betyr at myndighetene må være sitt ansvar bevisst og sørge for langt bedre kompetanse hos ansvarlige behandlere om veteraners helse. Dette har vært en målsetting i hele planperioden – i over 10 år – uten tilfredsstillende resultater.

Stortinget vedtok enstemmig før jul at det skal kartlegges prioriterte forskningsområder relatert til forsvarspersonell fra utenlandstjeneste som skal legge grunnlaget for en nasjonal strategi for veteranforskning. En slik strategi må ha en tydelig sivil forankring. Dette er en ny mulighet for Forsvaret til å åpne opp, og å være en viktig medaktør i dette arbeidet, slik at vi får veteranforskning ved de utdannings- og forskningsinstitusjonene der alt helsepersonell utdannes, og der flertallet av veteraner behandles. Ni veteran-, og tjenestemanns-organisasjoner står bak denne målsetningen gjennom en felles uttalelse. SIOPS forventer at både Forsvaret og andre ansvarlige myndigheter bidrar i dette arbeidet.

Forsvaret må bli flinkere til det som ikke synes

Det er selvfølgelig viktig å bli flinkere til å snakke om tanker og følelser, og en debatt om dette kan kanskje få noen til å bli mer åpne. Likevel mener vi det beste for å ivareta psykisk helse er å sette inn konkrete tiltak. Dette er kanskje viktigere enn noen gang, særlig etter at Regjeringen i den nye veteranmeldingen erkjenner at vi enda ikke har sett de fulle konsekvensene av Afghanistan [bl.a. med tanke på psykiske senskader]. Det er derfor betimelig når engasjementet i Afghanistan går mot slutten, at vi tar på større alvor det som vil bli konsekvensene av den belastningen mange har vært utsatt for. I intervjuet 11. april uttalte Forsvarssjefen at «vi er ikke så gode på det som ikke kan måles eller synes». Det er en viktig erkjennelse, som forplikter. For over tid får kanskje den som bare er «preget» av tjenesten dårligere psykisk helse. Da har dette som det ikke synes- blitt synlig. Det kan ha blitt en alvorlig helseplage som krever behandling.

Det politiske ansvaret må styrkes

Det er ikke bare Forsvaret som bør kjenne ansvar her. Regjeringen, departementene og etatene som sammen har ansvaret for ivaretakelsen av våre soldater og veteraner må ta på alvor at vi har et kompetanseunderskudd. Da Stortinget enstemmig gikk inn for å utarbeide en nasjonal forskningsstrategi var det et tydelig signal om at det sivile samfunn må spille en tydelig rolle. Det betyr også at flere departementer enn bare FD må bidra, og finansiering av forskning og arbeidet med kompetanseheving må på plass. Det må ikke gå 10 nye år uten at tiltak gjennomføres, og uten at målsettinger nås.