Tjeneste i konflikt- og krigsområder er som det har vært sagt, ikke helsebringende. Som følge av opplevelser under slik tjeneste kan veteraner utvikle en post-traumatisk stresslidelse. Dette er en lidelse som utvikles som følge av å ha vært utsatt for, eller vært vitne til, - ekstreme, livstruende eller på andre måter katastrofale hendelser/situasjoner. Det kan dreie seg om enkelthendelser, eller om å ha stått i belastende situasjoner over et lengre tidsrom. Det kan komme som et resultat av å ha vært i «ferdigstilling» eller «påskrudd tilstand» i lengre perioder (belasting over tid).

De psykiske reaksjonene kan da komme i ettertid, og de kan bli langvarige. Som regel er det noen symptomer som kommer relativt tidlig, men det kan ta tid før man forstår symptomene, og det kan ta lang tid før symptomene kommer tydelig frem. Det kan ta mange år: Såkalt "late onset", altså sen debut av symptomer. Da mangler altså tidsnære symptomer eller såkalte brosymptomer.

Typiske symptomer ved PTSD er at man gang på gang får minner som trenger seg på, fra hendelser og situasjoner i form av flashbacks som oppleves som gjenopplevelse, at man plutselig får bilder eller andre sanse-opplevelser, eller at dette kommer frem om natten i form av drømmer og mareritt.

Nokså typisk er også forhøyet alarmberedskap. Man er kronisk på vakt, og er kanskje også plaget av økt skvettenhet. Det samme gjelder søvn-problemer, med hyppig oppvåkning og problemer med gjeninnsovning. Opplevelse av følelsesmessig avstengthet, eller nummenhet, og distansering fra andre mennesker, er ikke uvanlig. Ofte vil man også unngå situasjoner som kan aktivere minner om hendelsene (unngåelsesadferd).

PTSD er en menneskelig normalreaksjon på ekstreme hendelser. Av ulike, og dels ukjente grunner, blir den hos enkelte vedvarende, og går altså ikke over. Det er stor variasjon når det gjelder i hvilken grad symptomplagene belaster personen, og i hvilken grad det får innvirkning på personens hverdagsliv. Men å leve med kroniske søvnforstyrrelser og kroppslig høyaktivering, kan ha innvirkning på personens totale helsesituasjon. Forhøyet risiko for hjerte-kar-problemer, samt svekkelse av immunforsvaret, er kjent ved PTSD.

Også for post-traumatiske symptomplager finnes typer av selvhjelpsteknikker. Oftest handler dette om å utsette seg for situasjoner som stimulerer angst-reaksjoner, og å skaffe seg erfaring for at man håndterer det å stå igjennom slike situasjoner. Dette er en form for eksponeringsterapi. Mange selvhjelpsteknikker omhandler også bruk av stress-dempende teknikker.

Men ofte er dette ikke nok. Det anbefales psykologisk behandling, noen ganger kombinert med medikamenter. Psykologisk behandling er basert på erkjennelse, endring av tanker, handlinger og følelser, og målet er da gjenvinning av normalfunksjon. CBT eller kognitiv adferdsterapi er en behandlingsmåte med rimelig gode resultater. I dag er ulike former for eksponeringsterapi den mest brukte terapien for behandling av ulike angstlidelser og symptomer under PTSD-diagnosen.

Den bygger også på kognitiv terapi ved at pasienten, i et kontrollert miljø gradvis eksponeres for situasjoner eller «det» som skaper frykt eller angst. Hensikten er at pasienten skal «skjønne» at angsten ikke er rasjonell, og på den måten gjenvinne en normalfunksjon. Man regner i dag med (forskning) at ulike former for eksponeringsterapi er den behandlingen som har størst effekt på angstlidelser.

Kraftige hjernerystelser hos veteraner er gjerne forårsaket av eksplosjoner (granatnedslag, f. eks. IED og RPG-detonasjon eller andre kraftige, ytre påvirkninger, slik som skade ved slag, fall eller kollisjoner. Dette kan gi fysiologisk skade på hjernen. Symptomer etter slike hjernerystelse kan være konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap, svimmelhet, hodepiner, humør-svingninger og søvnproblemer. Dette er symptomer som i de fleste tilfelle blir borte i løpet av kort tid, fra dager til 2-3 mnd. Det er imidlertid flere studier som tyder på at slike symptomer kan bli vedvarende når personen har et kontinuerlig forhøyet stressnivå. Da kan det dreie seg om en såkalt mild traumatisk hjerneskade, en mTBI.

Det er amerikanerne som har kommet lengst med forskning, diagnostisering og behandling av TBI. Forhøyet stressnivå, angst og depresjon er typisk for pasienter som vurderes mht. mTBI, og man finner ofte overlapping mellom PTSD-symptomer og mTBI-symptomer.

I USA er mTBI pluss PTSD blitt kalt signaturskaden fra Irak- og Afghanistan-krigene. I Norge har det vært mindre fokus på TBI, men dette kan være i endring, i tråd med økende kunnskapsutvikling, og det vil kunne få konsekvenser for forskning og behandling. Afghanistan-undersøkelsen 2020, publisert i 2021 viser en forekomst av mulig mTBI på mellom 70 og 174 personer. Selv om mTBI dreier seg om en nevrologisk skade anbefales gjerne behandling som sammenfaller med behandling av PTSD-symptomer.

(Kilder og sitater, bl.a.: Rådet for psykisk helse; Håndbok i militærpsykiatri, Jon G. Reichelt 2016; Afghanistan-undersøkelsen 2020)

De senere år har dette begrepet, formulert av amerikanske forskere, fått større oppmerksomhet innenfor militærpsykologi- og psykiatri. Begrepet har vært omdiskutert, bl.a. fordi det går til kjernen av hva krig og militære operasjoner handler om.

Typiske situasjoner som oppgis å ha ført til denne typen skyld eller også skam, er at man har vært vitne til, eller deltatt i krigshandlinger som oppleves som brudd på grunnleggende moralske standarder: «betrayal of what’s right» eller noe som strider mot ens eget moralske kompass. Moral injury forekommer typisk også når man har vært vitne til menneskerettighetsbrudd, andre overgrep, krigsforbrytelser o.l., uten å kunne gripe inn.

En form for moral injury er overlevelses-skyld som ikke sjelden forekommer hvis kamerater og kolleger har blitt drept, mens en selv overlevde.

En slik skyldproblematikk er kjent også i andre sammenhenger, for eksempel hos overlevende fra konsentrasjonsleire og fra fangenskap i diktaturer. Man finner dette også hos overlevende som har vært i situasjoner der man har måttet bryte med grunnleggende moralske standarder for selv å overleve.

Det er en del uenighet blant fagfolk om moral injury er å regne som en psykisk lidelse/diagnose, og den oppfattes ofte som en del av et sykdomsbilde, med underliggende angst- og depresjonslidelser, eller innenfor en PTSD-diagnose. Dette er en psykisk helseplage som behandles gjennom ulike former for psykoterapi, lignende som for PTSD- og angst/depresjonslidelser, men også i mange tilfeller sjelesorgsamtaler f. eks. hos prester.

(Kilder: Brett Litz, J. Shay, Rita N Brock, et al.)

Det er ikke alle psykiske helseplager hos veteraner som krever profesjonell behandling. Flere av de vanligste helseplagene som veteraner sliter med kan håndteres ved selvhjelp, slik at du blir kvitt plagene, eller at du forhindrer forverring. Ofte er ulike øvelser du kan gjøre selv en viktig, og til og med nødvendig del av profesjonell behandling/terapi.

Mange tenker at selvhjelp er en type «alternativ behandling» som ikke virker, og som ikke er vitenskapelig dokumentert. Dette stemmer ikke. Det som anbefales fra etablerte fagmiljøer er godt dokumentert.

Det beste er å få tilpasset selvhjelpsprogrammer og øvelser fra behandler/terapeut.

Dette kan f. eks. være programmer for mestring av depresjon og angst, eller avspenningsøvelser for fysiologiske stress-symptomer og teknikker for å håndtere søvnforstyrrelser (søvnhygiene).

Eksempler på programmer som er lett tilgjengelige (spør behandleren eller finn dem på nettstedene til seriøse organisasjoner og institusjoner):

Det er viktig å søke behandling – heller tidlig enn for sent. Nyere forskning viser at svært mange veteraner som selv opplever at de har psykiske utfordringer, ikke oppsøker ansvarlige behandlere i helsetjenesten. I en artikkel publisert i tidsskriftet til Norsk psykologforening i 2016 skriver militærpsykologene Grethe E. Johnsen og Hans Jacob Bøe at totalt 72,4 % av dem som møtte kriteriene for en psykisk lidelse ikke hadde søkt helsehjelp. Selv om det kan være langt mellom fagmiljøer og behandlere som har spesifikk kompetanse om veteraner, finnes det flere behandlingsmuligheter.

NB: Veteranforbundet SIOPS anbefaler ikke bestemte behandlingsformer eller kliniske tilnærminger. Det er gjerne slik at et bestemt behandlingsforløp som har gitt resultater for en veteran, ikke fungerer for en annen. Vi har heller ikke kompetanse til å vurdere ulike behandlingsformer. Dette må vi la de ansvarlige behandlerne, leger, psykiatere og psykologer ta seg av.

Vi anbefaler heller ikke såkalte alternative behandlingsformer. Vi holder oss innenfor det som er godkjent og anbefalt av helsemyndighetene i Norge.

Når vi skriver dette er det bl.a. fordi vi vet at mange veteraner som sliter med psykiske utfordringer også ofte har slitt med å finne en behandling som hjelper, eller de har hatt problemer med å komme gjennom et behandlingsforløp som kan være krevende.

Noen veteraner er derfor kanskje skuffet over helsevesenet (fastlegen), og strekker seg langt også økonomisk, for å finne en behandling litt utenom det vanlige. I SIOPS ønsker vi å advare mot alternative behandlere som utnytter sårbare pasientgrupper og som ikke holder det de lover.

(Norske Afghanistanveteraner: Stigma, barrierer og helsehjelp. Grethe E. Johnsen og Hans Jakob Bøe. Psykologi - Tidsskrift for Norsk psykologforening, 4. september 2016. Artikkelen er basert på data fra Afghanistan-undersøkelsen 2012 )

I SIOPS har vi fra 2015 til 2019 arrangert fire meritterende kurs for leger og psykologer om veteraners psykiske helse. Vi har gjort dette i samarbeid med profesjonsforeningene, Forsvarets sanitet og noen av de beste sivile behandlings og forskningsmiljøene, slike som Modum Bad og Regional enhet for traumebehandling under St. Olavs Hospital.

Som et resultat av denne kursvirksomheten har vi en liste over ansvarlige behandlere, leger og psykologer, "som er interessert i, og villige til å ta i mot veteraner i sin praksis." Vi har benyttet en slik forsiktig formulering fordi psykotraumer hos veteraner fra internasjonale operasjoner som fagområde ikke er en spesialitet eller subspesialitet i Norge. Følgelig ønsker ikke ansvarlige behandlere å fremstå som spesialister på dette fagområdet.

SIOPS kan derfor heller ikke legge ut kontaktinfo til "spesialister" som veteraner kan henvende seg til, som fastlegen kan henvise til, eller som psykologen kan rådføre seg med. Men når veteraner eller behandlere spør oss, forsøker vi å hjelpe dem å finne en behandler eller kollega de kan kontakte.